Jeg traff Tore da vi gikk på gymnaset. Han var veldig kjekk, men svært sjenert og holdt seg mest for seg selv. En gang ba han meg med på kino, bare noen uker før vi ble russ. Jeg vet ikke hvorfor han ikke ba meg ut en gang til, men det var først da vi begge var ferdige med å studere at vi traff hverandre igjen.
Da hadde jeg fått en jobb i et lite forlag og Tore hadde startet sitt eget dataselskap. Vi hadde det fint sammen og etter et par år kjøpte vi en leilighet for pengene jeg arvet av mamma.
Tore ble etter hvert helt arbeidsnarkoman. Han slet ut seg selv, og meg, og det lille selskapet hans hadde hele tiden problemer. Heldigvis fikk han jobben hos Prisma, så vi kan i hvert fall betale regningene, men han jobber mer enn han gjorde før. Det var i alle fall ikke meningen da han sa ja til jobben.
Jeg hadde håpet at vi endelig kunne bli en ordentlig familie, men hver gang jeg snakker med ham om å få barn, så bare avfeier han det. Det virker som om han er redd for å snakke om det, men det skjønner jeg ikke. Jeg ser jo hvor glad han er i barn og hvordan han liker å leke med dem når vi er på besøk hos andre.
Hvis det ikke blir mindre jobb og mer tid for oss to, så tror jeg det ikke kommer til å vare lenge før vi går hver vår vei.