For litt over ett år siden ga jeg slipp på mitt eget selskap, Hallvik-Consulting.
Tilbudet som Einar Odden ga meg var selvfølgelig fristende, men det var Monika som ble tungen på vektskålen. Skal jeg være ærlig, så ønsket jeg fortsatt å være sjef i mitt eget selskap, til tross for at det ofte var slitsomt og jeg slet fælt når flere ansatte ble lokket bort av bedre tilbud enn jeg kunne betale. Økonomien i selskapet mitt var ikke alltid god og Monika var overnervøs hver gang vi slet med å betale de private regningene. Det var en vanskelig avgjørelse å ta.
Selv om jeg nølte med å bytte til Prisma, så gledet jeg meg allikevel over jobben som utviklingssjef. Det som ventet meg, var jeg ikke forberedt på.
Å lage et så komplisert program som kPlan – på den korte tiden ledelsen har gitt oss – er nesten umulig. Og i hvert fall når min avdeling ikke får de ressursene den trenger, stadig må bruke tid på support på grunn av feil i gamle versjoner og - ikke minst - når salgsavdelingen pusher på oss nye funksjoner de har lovet kundene.
I tillegg må jeg tvinge utviklerne til å akseptere min programmeringsmetode og å dokumentere koden bedre. Jeg sliter mest med Per Karlsen. Han er Prismas mest erfarne mann og de andre ser opp til ham, men jeg får ham ikke til å spille på lag med meg.
Hadde bare daglig leder, Berit Mørk, vært på min side, men nei da, her skal det gå kjapt, kjapt. Jeg er redd kundene kommer til å forlate oss om vi leverer noe som mer ligner på en beta-versjon enn et ferdig produkt.
Det blir nok en lang kveld på jobben i dag også. At Monika er forbannet, det skjønner jeg godt.
Men, nå må jeg skrive ferdig rapporten Berit sa hun ville ha før styremøtet på mandag.